Ponni vennen min!

Når jeg gikk på barneskolen gikk jeg på ridekurs, jeg fikk ridehjelm og pisk til bursdagen og syns dette var kempestas... helt til jeg engang skulle sitte på denne hesten(som het HERBA) når det skulle løpe, det gikk ikke så bra. Jeg ramla av, og hestekarieren min stoppet der.
Etter det har jeg vært kjempe redd for disse store dyra man liksom skal sitte på 2 meter opp fra marka i en himla fart... de er fine på avstand har jeg alltid sagt.

Men så skjedde det noe, Mariann flyttet hit til Grimstad, og Fevik... Sammen med hesten sin. Jeg tenkte at jeg må jo være med i stallen et par ganger så ho ikke føler seg helt alene. Jeg ble meg både en og to og fem og hundre ganger, en periode var jeg faktisk med hver dag. Jalaber er en tullekopp, men han ble også min venn...
Det utviklet seg til at jeg ofte gikk innom stalen alene når jeg var ferdig på skolen, de første gangene holdt jeg meg på utsiden av boksen hans, men etterhvert var jeg inne å børsta og møkka og koste meg i grunn...
JAlaber, en hest, som jeg plutselig ble glad i... selv om jeg har sett han hive av flere ryttere, men det er noe spesielt med han.
JEg tror kanskje han liker meg litt ekstra godt fordi han slipper å ha meg på ryggen:D

Men nå skal han selges, og jeg vet at jeg kanskje utstråler det at dette skal bli hemla deilig, så slipper vi henge i den stallen hele tia, men sanheten er at jeg blir skikkelig trist når jeg tenker på det.... jeg gruer meg til den dagen han reiser...